Bogside, Derry (2013)

Påskeopprøret og Langfredagsavtalen, anyone?

Denne påska har jeg tenkt litt på irene, på hvordan urolighetene i Nord-Irland preget overskriftene slik jeg husker det fra 70- og 80-tallet og hvordan de i påska for 25 år siden endelig kom i mål med en avtale som så ut til å få en slutt på de blodige stridighetene i nord, omtalt som «The Troubles».

Jeg, eldstemann og hans kompis var i Dublin, Belfast og Derry i 2013, Langfredagsavtalen var 15 år, men irene sto overfor nye utfordringer. Dere husker kanskje at Irland var først i løypa blant EU-landene til å gli inn i resesjon i 2008, og at de måtte grave dypt i lommeboka for å redde egne bankerotte banker. Økonomien var fortsatt det store temaet i 2013. Irland hadde gått fra en imponerende vekstperiode, «Den keltiske tigeren», til bråbrems.

Vi var der i juni, og vi ville ha en omvisning i Dublin, helst inkludert et lynkurs i republikkens historie og med en oppdatering om Irlands nye utfordringer. Vi kunne ikke vært heldigere med guide. Unge Séan, som studerte økonomi og statsvitenskap på Trinity College, møtte oss passende nok utenfor skakkjørte Bank of Ireland og ga oss en vandrende og engasjert forelesning. «Da jeg begynte på studiene fikk jeg høre at vår generasjon hadde det så enkelt sammenlignet med tidligere», sa 22-åringen. «Så kom krisen, og plutselig var det vår generasjon som sto midt oppe i det».

Men Sean kunne sin irske historie. Jeg kan ikke huske om han gikk helt tilbake til norske Torgjest som grunnla byen og bygde borgen Dublin, men vi fikk iallfall høre om Påskeproklamasjonen fra 24. april 1916, hvor opprørerne erklærte «the right of the people of Ireland to the ownership of Ireland», en uavhengighetserklæring det skulle ta tid og harde slag før ble virkelighet. Påskeopprøret ble slått hardt ned på, en tre år lang borgerkrig fulgte, dragkampen fortsatte, men så i 1921 skjedde det noe. Da satte Storbritannias konge, George V, endelig navnet sitt på loven som innrømmet irene et visst selvstyre, men som også delte landet i to der Ulster i nord fikk fortsette som før mens resten av Irland ble «dominion». Irland brøt ut med egen forfatning i 1937 og med etablering av republikk i 1949, en fascinerende republikk med sin kongeaktige president og med navn på institusjonene som krever litt øvelse; Oireachtas er nasjonalforsamlingen med kamrene Dáil Éireann (underhuset) og Seanad Éireann (overhuset), statsministeren kalles taoiseach, visestatsministeren tánaiste mens president kalles Uachtarán na hÉireann.

Nå får vi se hvordan Brexit-Storbritannia og EU-dedikerte Irland løser floken i Ulster, som ifølge Langfredagsavtalen forblir en britisk provins til alle parter en vakker dag kanskje blir enige om innlemmelse i Irland. Det var ingen grense å se da vi kjørte fra Dublin til Belfast i 2013, og fint var det. Nord-Irland anbefales, for de som ikke har vært der. I Derry må du selvsagt våge deg utenfor bymuren til Bogside og se stedene som preget nyhetsbildet på 60-, 70- og 80-tallet, som husveggen som har fått stå igjen med påskriften «You are now entering Free Derry» og stedet hvor britiske soldater i 1972 åpnet ild mot en fredsmarsj, senere kjent som «Bloody Sunday».

Og er du på veien der oppe, må du svinge innom naturreservatet Giant's Causeway og hengebrua Carrick-A-Rede, men det er en annen historie!

Sted: Free Derry Corner (tidligere 33 Lecky Road), Londonderry (Derry), Ulster

Tid: 5. juni 2013
Fotografert med Nikon Coolpix P7000

28 mm
ISO 100, blender 3,5, lukkertid 1/1000

(Kilde er blant annet reportasjer fra Dublin og Belfast publisert i Nettavisen i 2013)