Folkemord i våre gater
Denne høsten har vi fått NRK-serien «Last: Jøder – Historien om holocaust i Norge» produsert av NRK/Monster og regissert av Liv Dagne Lunde. Det er en gjennomarbeidet og påkostet dokumentar der vi møter tidsvitner og sterke fortellerstemmer. Sammen med rekonstruksjoner og historiske bilder tas vi med tilbake i tid til dette mørke kapittelet i norsk okkupasjonshistorie.
En annen inngang til historien er å gå en tur i gatene i ditt nabolag og se etter snublesteinene, minnesmerker over ofrene. På nettstedet Snublestein.no ser du hvor de er lagt ned og du finner navn og en liten biografi om den enkelte. I mitt eget nabolag på Sinsen i Oslo ligger det flere utenfor en bygård i Olaf Schous vei. 26. november 1942 banket norske politimenn hardt på to dører her. I en av leilighetene bodde det to barn, ti år gamle Charles og søsteren Fanny Synnøve på snart åtte. De ble hentet sammen med moren Lea Ganz (39). Faren Markus hadde kommet seg til Sverige en måned tidligere. I en oppgang litt bortenfor bodde enken Eva Salit (60) og eldstedatteren Mary (39). De ble også tatt med. Går du forbi bygården i dag vil du finne navnene deres inngravert i messingsteinene som er felt ned i asfalten utenfor oppgangen. «Drept 1.12.1942» står det på disse fem steinene. (En sjette stein samme sted forteller om Eugun Lewin-Dorsch, arrestert av tysk sikkerhetspoliti i mai 1941 og deportert til Mauthausen, der han ble drept 3. oktober samme år). Fortsatt er det noen som husker. For få år siden intervjuet jeg en som hadde et bilde av de to barna Charles og Fanny i et gammelt fotoalbum. Han husket dem som lekekamerater fra barndommens gate på Refstad, der Ganz-familien bodde før de flyttet til leiligheten på Sinsen. Bildet viste de to Ganz-barna sittende i gresset på en løkke sammen med fem andre barn og med villaer i bakgrunnen.
De samme scenene som på Sinsen i Oslo utspant seg over hele landet. Jøder ble arrestert og deportert i nesten alle fylker: Finnmark, Troms, Nordland, Sør-Trøndelag, Møre og Romsdal, Oppland, Hedmark, Hordaland, Telemark, Buskerud, Akershus, Rogaland, Aust-Agder, Vestfold og Østfold.
For deg som vil ha en grundig og forskningsbasert gjennomgang av hva som skjedde og hvordan det kunne skje er Bjarte Brulands bok «Holocaust i Norge» fra 2017 (Dreyers forlag) standardverket om aksjonene mot jødene.
Som journalist har jeg opp gjennom årene fått mange ansikter jeg kan knytte okkupasjonshistorien til, og for ti år siden intervjuet jeg Mona Levin, mangeårig journalist og anmelder i Aftenposten. Hun var tre år i 1942 og skulle vært om bord på «Donau», men ble reddet takket være en snarrådig mor og gode hjelpere. Boka hun kom med i 2015 på Kagge forlag, «Mors historie», kan varmt anbefales som en svært leseverdig inngang til dette kapittelet i norsk historie. Her forteller hun om sin store jødiske familie i Norge som ble veldig liten. Det er en fortelling like mye om livet som døden. Boka er en av flere de siste årene som også viser oss jødisk hverdagsliv i Norge før krigen. Det er en skildring av familieliv og tradisjoner, om fargerike personer, sterke kvinneskikkelser og om kjærligheten mellom foreldrene, Solveig og Robert Levin, og om morens dramatiske flukt fra Oslo.
Seks millioner mennesker er, som Levin skriver et sted i sin bok, et abstrakt tall. Hvordan kan vi prøve å forstå motivene, planleggingen og gjennomføringen av drapene på Europas jøder?
Hun tipset meg om dra til Wannsee hvor der de nazistiske byråkratene planla det de kalte den endelige løsningen på jødespørsmålet. Stedet og den enkle utstillingen der gir en helt spesiell innsikt, mente hun og hadde rett.
Jeg tok flyet til Berlin og S-bahn til Wannsee og kom dit en varm oktoberdag. Jeg vandret gjennom en stille gate omkranset av praktvillaer bak høye gjerder ved den store innsjøen. Det var fuglekvitter fra høye trær. Seilbåter lå fortøyd ved vannet. Snart sto jeg utenfor nummer 56-58, eiendommen som nazistene hadde overtatt i 1940. Det var her Wannsee-konferansen fant sted 20. januar 1942. Her møttes 15 menn, representanter for tyske myndigheter, partiet NSDAP og dets paramilitære fløy SS.
Det som ble planlagt her sto i grell kontrast til de idylliske omgivelsene, den staselige murvillaen og den store hagen. Nazi-Tysklands ledere kalte det «Endlösung der Judenfrage». Forsettet var å bringe det rasehygieniske prosjektet i mål, få jødene bort og vekk for enhver pris. Tyskerne skulle ha «Lebensraum», både i Tyskland og i okkuperte områder. I ettertid vet vi hva deltakerne på konferansen snakket om fordi møtereferatet på 15 maskinskrevne sider er bevart og i dag utstilt i villaen. Det er preget av tysk grundighet og dokumenterer hvordan byråkratiet satte ondskapen i system. Konferansen ble ledet av obergruppenführer Reinhard Heydrich, 37 år gammel og sjef for SS. Han hadde fått sitt oppdrag direkte fra generalfeltmarskalk Hermann Göring og hadde hatt ansvaret for denne oppgaven helt siden 1938. Det tyske folket skulle sikres livsrom på bekostning av 11 millioner jøder. Det var estimatet i en tabell i møtereferatet. Nazistene var særlig opptatt av Sovjetunionen og anslo at det bodde 5 millioner jøder der, hvorav 2,9 millioner i Ukraina og 446.000 i Belarus. Den beskjedne jødiske minoriteten i Norge sto også på lista. 1300 var det oppgitte tallet. For Danmark var anslaget 5600.
Spørsmålet på konferansen var hvordan dette skulle organiseres og gjennomføres. Mye av møtereferatet handler om nazistenes kategorisering av jøder, hvem som skulle regnes med og ikke. Det refereres til diskusjoner om emigrasjon som en «midlertidig løsning», og det beskrives tvangsarbeid i leire hvor det ventes at et «et stort antall av dem utvilsomt vil falle fra på naturlig vis» og hvor de som blir igjen må gis en «egnet behandling».
Den tyske regissøren Matti Geschonneck er forresten aktuell med et film-drama om Wannsee-konferansen. Det er også en inngang til å forstå historien.
«Vi står overfor en forbrytelse uten navn», var ordene Storbritannias statsminister Winston Churchill brukte i en radiotale på BBC 24. august 1941, to måneder etter at Tyskland hadde angrepet Sovjetunionen på bred front og det kom illevarslende etterretningsinformasjon om tyske Einsatzgruppen som drev med «metodisk» og «nådeløs nedslakting» av jøder i disse områdene. I dag har vi et navn på forbrytelsen. Det var Raphäel Lemkin, en polsk professor med utdannelse fra Lviv i dagens Ukraina, som først lanserte det i sin bok fra 1944, «Axis Rule in Occupied Europe» og som deretter bidro til at det kom på plass i den første menneskerettighetsavtalen FN sluttet seg til i 1948. Ordet var «genocide», folkemord på norsk, avledet fra gresk «genos» for rase eller stamme og latinsk «cide» for drap.
De samme scenene som på Sinsen i Oslo utspant seg over hele landet. Jøder ble arrestert og deportert i nesten alle fylker: Finnmark, Troms, Nordland, Sør-Trøndelag, Møre og Romsdal, Oppland, Hedmark, Hordaland, Telemark, Buskerud, Akershus, Rogaland, Aust-Agder, Vestfold og Østfold.
For deg som vil ha en grundig og forskningsbasert gjennomgang av hva som skjedde og hvordan det kunne skje er Bjarte Brulands bok «Holocaust i Norge» fra 2017 (Dreyers forlag) standardverket om aksjonene mot jødene.
Som journalist har jeg opp gjennom årene fått mange ansikter jeg kan knytte okkupasjonshistorien til, og for ti år siden intervjuet jeg Mona Levin, mangeårig journalist og anmelder i Aftenposten. Hun var tre år i 1942 og skulle vært om bord på «Donau», men ble reddet takket være en snarrådig mor og gode hjelpere. Boka hun kom med i 2015 på Kagge forlag, «Mors historie», kan varmt anbefales som en svært leseverdig inngang til dette kapittelet i norsk historie. Her forteller hun om sin store jødiske familie i Norge som ble veldig liten. Det er en fortelling like mye om livet som døden. Boka er en av flere de siste årene som også viser oss jødisk hverdagsliv i Norge før krigen. Det er en skildring av familieliv og tradisjoner, om fargerike personer, sterke kvinneskikkelser og om kjærligheten mellom foreldrene, Solveig og Robert Levin, og om morens dramatiske flukt fra Oslo.
Seks millioner mennesker er, som Levin skriver et sted i sin bok, et abstrakt tall. Hvordan kan vi prøve å forstå motivene, planleggingen og gjennomføringen av drapene på Europas jøder?
Hun tipset meg om dra til Wannsee hvor der de nazistiske byråkratene planla det de kalte den endelige løsningen på jødespørsmålet. Stedet og den enkle utstillingen der gir en helt spesiell innsikt, mente hun og hadde rett.
Jeg tok flyet til Berlin og S-bahn til Wannsee og kom dit en varm oktoberdag. Jeg vandret gjennom en stille gate omkranset av praktvillaer bak høye gjerder ved den store innsjøen. Det var fuglekvitter fra høye trær. Seilbåter lå fortøyd ved vannet. Snart sto jeg utenfor nummer 56-58, eiendommen som nazistene hadde overtatt i 1940. Det var her Wannsee-konferansen fant sted 20. januar 1942. Her møttes 15 menn, representanter for tyske myndigheter, partiet NSDAP og dets paramilitære fløy SS.
Det som ble planlagt her sto i grell kontrast til de idylliske omgivelsene, den staselige murvillaen og den store hagen. Nazi-Tysklands ledere kalte det «Endlösung der Judenfrage». Forsettet var å bringe det rasehygieniske prosjektet i mål, få jødene bort og vekk for enhver pris. Tyskerne skulle ha «Lebensraum», både i Tyskland og i okkuperte områder. I ettertid vet vi hva deltakerne på konferansen snakket om fordi møtereferatet på 15 maskinskrevne sider er bevart og i dag utstilt i villaen. Det er preget av tysk grundighet og dokumenterer hvordan byråkratiet satte ondskapen i system. Konferansen ble ledet av obergruppenführer Reinhard Heydrich, 37 år gammel og sjef for SS. Han hadde fått sitt oppdrag direkte fra generalfeltmarskalk Hermann Göring og hadde hatt ansvaret for denne oppgaven helt siden 1938. Det tyske folket skulle sikres livsrom på bekostning av 11 millioner jøder. Det var estimatet i en tabell i møtereferatet. Nazistene var særlig opptatt av Sovjetunionen og anslo at det bodde 5 millioner jøder der, hvorav 2,9 millioner i Ukraina og 446.000 i Belarus. Den beskjedne jødiske minoriteten i Norge sto også på lista. 1300 var det oppgitte tallet. For Danmark var anslaget 5600.
Spørsmålet på konferansen var hvordan dette skulle organiseres og gjennomføres. Mye av møtereferatet handler om nazistenes kategorisering av jøder, hvem som skulle regnes med og ikke. Det refereres til diskusjoner om emigrasjon som en «midlertidig løsning», og det beskrives tvangsarbeid i leire hvor det ventes at et «et stort antall av dem utvilsomt vil falle fra på naturlig vis» og hvor de som blir igjen må gis en «egnet behandling».
Den tyske regissøren Matti Geschonneck er forresten aktuell med et film-drama om Wannsee-konferansen. Det er også en inngang til å forstå historien.
«Vi står overfor en forbrytelse uten navn», var ordene Storbritannias statsminister Winston Churchill brukte i en radiotale på BBC 24. august 1941, to måneder etter at Tyskland hadde angrepet Sovjetunionen på bred front og det kom illevarslende etterretningsinformasjon om tyske Einsatzgruppen som drev med «metodisk» og «nådeløs nedslakting» av jøder i disse områdene. I dag har vi et navn på forbrytelsen. Det var Raphäel Lemkin, en polsk professor med utdannelse fra Lviv i dagens Ukraina, som først lanserte det i sin bok fra 1944, «Axis Rule in Occupied Europe» og som deretter bidro til at det kom på plass i den første menneskerettighetsavtalen FN sluttet seg til i 1948. Ordet var «genocide», folkemord på norsk, avledet fra gresk «genos» for rase eller stamme og latinsk «cide» for drap.
Oslo, 26. november 2022
Sted: Olaf Schous vei, Oslo, 30. oktober 2022
Fotografert med Fujifilm X-T4
18.0-55.0 mm
ISO 400, f/10, 1/125
18.0-55.0 mm
ISO 400, f/10, 1/125
Kommentarer
Legg inn en kommentar