Kjære Oslo (2011)
«Kjære Oslo! Vi skal aldri la frykten og sorgen lamme oss! La situasjonen styrke oss til å bygge oss enda sterkere, modigere, tryggere og med mer samhold! Vi skal aldri mer ha 22. juli 2011», sto det på kortet på gjerdet som stengte av mot Grubbegata og regjeringskvartalet.
Mens ekspertene diskuterer hvor hatet kommer fra og hvorfor det nå vender seg mot ofrene for Utøya, tenker jeg tilbake på rosene i Oslo og samholdsmarkeringen 25. juli. Jeg husker jeg kom tilbake til hovedstaden med familien i disse dagene. Vi så blomsterhavet foran domkirken, knuste vinduer i Akersgata og høyblokka med presenningen. Stemningen var vanskelig å beskrive. Jeg har aldri opplevd Oslo slik. Det var en hovedstad i sorg og sjokk over det som hadde skjedd i regjeringskvartalet og på Utøya, men det var også varme, omsorg og en vilje til å stå samlet og ikke la seg kue. «Vi lar ikke frykten knekke oss», uttalte daværende statsminister Jens Stoltenberg i rosemarkeringen. Sammen med kona og barna gikk jeg fra Youngstorget, opp til Møllergata og så rosene som ble festet til en av sperringene inn til Grubbegata. Det var her vi fant dette kortet.
En versjon av dette blogginnlegget er publisert på Friske Meninger i Nettavisen 21. juli 2018.
Nå dokumenteres det hvordan AUF-ere igjen føler seg utrygge. En forteller at hun er blitt mer forsiktig med å uttale seg om asylpolitikk og innvandring etter hets.
Kan vi tillate at Utøya-generasjonen skremmes bort fra det offentlige ordskiftet? Hvordan sikrer vi en debatt med stor takhøyde, men uten frykt? Har vi kontroll nok på hatet som frarøvet oss så mange ungdommer i 2011? Det er tre spørsmål vi må stille oss etter A-magasinets avsløringer.
Journalistene bak reportasjen har kontaktet flere titall AUF-ere om hatmeldinger mot de som overlevde Utøya. Vi møter åtte som overlevde angrepet og får høre hva de har måttet tåle av hets og trusler i årene etterpå. Tarjei Jensen Bech, nå fylkesvaraordfører i Finnmark, er en av dem. Han var 19 år, gjemte seg på en berghylle, så en jente som ble skutt i vannet og hørte Breiviks ladegrep. Så ble han skutt og falt utfor skrenten. Han gjennomgikk 25 operasjoner for skadene. Han fikk den første hatmeldingen i 2012, like før rettssaken mot Anders Behring Breivik. «De som ble drept eller skadet var landssvikere», sto det i brevet. Bech forteller at truslene koster i form av stress, hodepine, dårlig søvn og angst. Ida Spjelkavik, som kom seg unna massemorderen ved å hoppe ut et vindu i Lillesalen, forteller om eposten hun mottok snaut to måneder etter massakren. Avsenderen skrev han var «glad dere merker uroen». Hun fikk også en rekke telefoner der hun bare hørte en mann puste. Spjelkavik anmeldte saken, men mange av truslene mot de Utøya-overlevende har aldri blitt anmeldt, ifølge reportasjen. Verken AUF eller PST har heller noen samlet oversikt over omfanget. Truslene og hetsen har ført til at flere av de som er rammet ikke lenger orker å stå i politikken. Ina Libak, som lå blødende i skogen på Utøya etter å ha blitt skutt i armen, kjeven og brystet, har sagt at hun orker, til tross for det som må oppfattes som rene drapstrusler, senest etter 1. mai-talen hun holdt i Sunndalsøra i år. «Jeg kommer tilbake til deg etterhvert», lød meldingen på Facebook. Og videre: «Anders Behring Breivik gjorde en kjempejobb. Godt gjort. Hva skulle vi gjort uten han. Håper han gjentar sine bravader så blir vi kvitt asylelskerne på utøya».
Tarjei Jensen Bech er, forståelig nok, skremt over at gjerningsmannens ideologi synes å leve videre: «Jeg hadde trodd at det skulle blitt bedre etter 22. juli. Men jeg synes egentlig det er blitt verre», sier han til A-magasinet og finner mager trøst når noen sier at det ikke kommer til å skje noe. «Når du har opplevd det vi opplevde på Utøya, er det jævlig vanskelig ikke å bli redd», sier han.
Da jeg selv dekket 22. juli-rettssaken i Oslo tinghus i 2012, var 15 år gamle Ylvas ord noe av det som gjorde inntrykk. Hun ble skutt fire eller fem ganger og falt ned fra bergveggen på vestsiden av øya. «Vi har betalt en pris for demokratiet, men vi har vunnet», sa hun. Men seieren er ikke vunnet én gang for alle, og dette er naturligvis mer enn AUF-ernes og Arbeiderpartiets kamp. Det er en kamp for alle oss som er involvert i demokratiet.
Trond Lepperød, 21. juli 2018
Bilde tatt med analogt Canon F-1 kamera og negativ fargefilm. Scannet kopi.
Kan vi tillate at Utøya-generasjonen skremmes bort fra det offentlige ordskiftet? Hvordan sikrer vi en debatt med stor takhøyde, men uten frykt? Har vi kontroll nok på hatet som frarøvet oss så mange ungdommer i 2011? Det er tre spørsmål vi må stille oss etter A-magasinets avsløringer.
Journalistene bak reportasjen har kontaktet flere titall AUF-ere om hatmeldinger mot de som overlevde Utøya. Vi møter åtte som overlevde angrepet og får høre hva de har måttet tåle av hets og trusler i årene etterpå. Tarjei Jensen Bech, nå fylkesvaraordfører i Finnmark, er en av dem. Han var 19 år, gjemte seg på en berghylle, så en jente som ble skutt i vannet og hørte Breiviks ladegrep. Så ble han skutt og falt utfor skrenten. Han gjennomgikk 25 operasjoner for skadene. Han fikk den første hatmeldingen i 2012, like før rettssaken mot Anders Behring Breivik. «De som ble drept eller skadet var landssvikere», sto det i brevet. Bech forteller at truslene koster i form av stress, hodepine, dårlig søvn og angst. Ida Spjelkavik, som kom seg unna massemorderen ved å hoppe ut et vindu i Lillesalen, forteller om eposten hun mottok snaut to måneder etter massakren. Avsenderen skrev han var «glad dere merker uroen». Hun fikk også en rekke telefoner der hun bare hørte en mann puste. Spjelkavik anmeldte saken, men mange av truslene mot de Utøya-overlevende har aldri blitt anmeldt, ifølge reportasjen. Verken AUF eller PST har heller noen samlet oversikt over omfanget. Truslene og hetsen har ført til at flere av de som er rammet ikke lenger orker å stå i politikken. Ina Libak, som lå blødende i skogen på Utøya etter å ha blitt skutt i armen, kjeven og brystet, har sagt at hun orker, til tross for det som må oppfattes som rene drapstrusler, senest etter 1. mai-talen hun holdt i Sunndalsøra i år. «Jeg kommer tilbake til deg etterhvert», lød meldingen på Facebook. Og videre: «Anders Behring Breivik gjorde en kjempejobb. Godt gjort. Hva skulle vi gjort uten han. Håper han gjentar sine bravader så blir vi kvitt asylelskerne på utøya».
Tarjei Jensen Bech er, forståelig nok, skremt over at gjerningsmannens ideologi synes å leve videre: «Jeg hadde trodd at det skulle blitt bedre etter 22. juli. Men jeg synes egentlig det er blitt verre», sier han til A-magasinet og finner mager trøst når noen sier at det ikke kommer til å skje noe. «Når du har opplevd det vi opplevde på Utøya, er det jævlig vanskelig ikke å bli redd», sier han.
Da jeg selv dekket 22. juli-rettssaken i Oslo tinghus i 2012, var 15 år gamle Ylvas ord noe av det som gjorde inntrykk. Hun ble skutt fire eller fem ganger og falt ned fra bergveggen på vestsiden av øya. «Vi har betalt en pris for demokratiet, men vi har vunnet», sa hun. Men seieren er ikke vunnet én gang for alle, og dette er naturligvis mer enn AUF-ernes og Arbeiderpartiets kamp. Det er en kamp for alle oss som er involvert i demokratiet.
Trond Lepperød, 21. juli 2018
Bilde tatt med analogt Canon F-1 kamera og negativ fargefilm. Scannet kopi.
Kommentarer
Legg inn en kommentar